Beethoven Det nye testamentet

Beethoven skrev 32 pianosonater mellom 1795 og 1822. De er den eneste store sjangeren han arbeidet med gjennom hele livet – fra de første Wien-årene til bare fem år før han døde. Pianisten og dirigenten Hans von Bülow kalte dem samlet «Det nye testamentet» i pianolitteraturen, med Bachs Vel-tempererte klaver som Det gamle.

Forholdet mellom Beethoven og pianosonaten skiller seg fra forholdet til konserten og symfonien. Konsertene sluttet han å skrive da hørselstapet gjorde det umulig å opptre. Symfoniene kom med lange mellomrom. Men pianosonatene fulgte ham mer kontinuerlig – gjennom de tidlige salongsuksessene, gjennom Heiligenstadt-krisen, gjennom midtperioden og helt inn i den sene fasen da han levde med alvorlig hørselstap.

De 32 sonatene spenner over nær tre tiår av én og samme karriere.

Et privat instrument

I Beethovens tid ble pianosonaten primært sett som en sjanger beregnet på privat fremføring, snarere enn store offentlige konserter. Den typiske rammen for Beethoven i de tidlige Wien-årene var private sammenkomster i palassene til hans meséner – det var der sonatene levde i begynnelsen. Beethoven selv fremførte dem sjelden i åpne konserter.

Det forandret seg gradvis, i takt med at sonatene selv forandret seg – og med at han utvidet sjangeren langt utover hva som hadde vært forventet av den.

Pathétique og et nytt alvor

Sonate nr. 8 i c-moll – kalt Pathétique – ble publisert i 1799 og tilhører de tidlige verkene. Den åpner med et langsomt forspill av et slag som var uvanlig i sjangeren: tunge akkorder som etablerer alvor og vekt før musikken bryter løs. Det markerte et brudd med den grasiøse, elegante stilen som dominerte sonatelitteraturen på den tiden.

Beethoven var oppmerksom på at han var i ferd med å endre kurs. Etter å ha skrevet sine første femten sonater skal han ha sagt til vennen Wenzel Krumpholz: «Fra nå av skal jeg ta en ny vei.»

Måneskinnsonaten

Sonate nr. 14 i ciss-moll – Måneskinnsonaten – ble skrevet i 1801 og er i dag blant de mest kjente av alle. For første gang plasserte Beethoven den langsomme satsen først. Tilnavnet «Måneskinnsonaten» kom ikke fra ham, men ble festet til verket av kritikeren Ludwig Rellstab mange år etter at det ble skrevet.

Det finnes beretninger om at Beethoven ikke forsto hvorfor nettopp denne sonaten hadde fått et slikt rykte, og at han skal ha sagt at han anså Sonate nr. 24 som et finere verk. Dette er en anekdote som går igjen i flere biografier.

I 1801 – samme år som Måneskinnsonaten – skrev Beethoven brevet til Franz Wegeler der han for første gang åpent erkjente hørselstapet overfor en venn.

Appassionata

Appassionata – sonate nr. 23 i f-moll – ble skrevet i 1804–05 og tilhører midtperioden. Tittelen ble ikke gitt av Beethoven, men av en forlegger nesten tretti år etter at verket ble skrevet.

Eleven Carl Czerny, som kjente Beethoven personlig og studerte hos ham i mange år, skal ifølge samtidige beretninger ha foreslått at lytteren forestiller seg en stormfull natt til sjøs med en person som roper om hjelp i det fjerne. Det er Czernys ord, ikke Beethovens – men fra en kilde som kjente musikken og komponisten tett.

Hammerklaver – og et piano fra London

I 1818 sendte det engelske pianofirmaet Broadwood & Sons et spesialbygd, seksoktavers konsertflygel til Beethoven. Det ble fraktet med skip til Trieste og derfra landeveien til Wien. Beethoven skal ha satt stor pris på instrumentet, som hadde en tyngre mekanikk enn pianoene han tidligere hadde arbeidet med. Ifølge samtidige beretninger skal han ha blitt rørt av at Ferdinand Ries hadde signert sitt navn på brettet bak tangentene.

Det var i denne perioden han skrev Hammerklavier-sonaten – sonate nr. 29 i B-dur. Den er en drøy førti minutter lang, med en siste sats – en kompleks fuge – som ved utgivelsen ble ansett som ekstraordinært krevende. Franz Liszt var blant de første som fremførte den offentlig, noe han skal ha gjort i 1836 – drøyt femten år etter at den ble skrevet.

De sene sonatene

De fem siste sonatene – nr. 28 til nr. 32 – ble skrevet mellom 1816 og 1822, i den perioden da Beethoven kommuniserte via samtalebøker og hørselstapet var svært alvorlig.

I stil og form er de sene sonatene vesentlig forskjellige fra de tidlige. Beethoven trekker inn kontrapunktiske teknikker, fuger og variasjonformer hentet fra barokken. De er mer komplekse i struktur og mindre bundet av konvensjonell sonateform enn det som gikk før.

Den siste – sonate nr. 32 i c-moll, – er i bare to satser. Den første er mørk og drevet. Den andre er en arietta med variasjoner som gradvis tynnes ut og slutter med enkle toner i det høyeste registeret.

Beethoven levde i fem år etter at han fullførte den siste, og vendte ikke tilbake til pianosonaten. Han forlot ikke pianoet som instrument – Diabelli-variasjonene og bagatellene op. 126 kom etter de siste sonatene. Men sonate nr. 23 ble likevel det siste han sa i denne sjangeren.