Fra fattigdom til fyrstekapellmester
Joseph Haydn tilbrakte tretti år av sitt liv på et isolert slott langt ute på den ungarske landsbygden. Det var der, i tjeneste hos fyrst Esterházy, at han utviklet strykekvartetten til en kunstform. Jobben ga ham et orkester og et ensemble til rådighet. Han kunne prøve ut ideene sine umiddelbart. Det var et laboratorium for en komponist.
Joseph Haydn tilbrakte tretti år av sitt liv på et isolert slott langt ute på den ungarske landsbygden. Det var der, i tjeneste hos fyrst Esterházy, at han utviklet strykekvartetten til en kunstform. Men veien dit startet i et kaldt loft i Wien.
Det kalde loftet
Joseph Haydn ble født i 1732 i den lille landsbyen Rohrau i Østerrike. Faren var vognmaker og mor var kokk på et gods. De hadde tolv barn, og det var trangt om plassen.
Da Joseph var åtte år, oppdaget en slektning at gutten hadde sangstemme. Gutten ble sendt til Wien for å synge i koret ved Stefansdomen, katedralen. Han bodde på korskolens internat. Det var streng disiplin, dårlig mat, og kaldt om vinteren. Men Haydn fikk musikkundervisning.
Da stemmen knakk i puberteten, seksten år gammel, ble han kastet ut uten penger eller bosted. Han fant et lite rom i en vindsvårhell, et loft uten ovn, og tok småjobber som musiker. Han spilte på gatehjørner og ved bryllup. Han var pianolærer.
I dette kalde rommet studerte han lærebøker i komposisjon. Han kopierte noter for hånd. Han lærte sitt håndverk gjennom mange år med nød og flid.
Først mange år senere fikk han fast ansettelse hos Esterházy-familien, en jobb som skulle vare i tretti år.
Tretti år på slottet
I 1761, tjueni år gammel, fikk Joseph Haydn jobb som vise-kapellmester hos fyrst Paul Anton Esterházy. Det var en rik ungarsk familie med et praktfullt slott. Kontrakten sa at Haydn skulle være til tjeneste når fyrsten ønsket musikk. Han skulle komponere etter ordre, og ikke gi bort eller kopiere musikken til andre. Han skulle kle seg ordentlig og oppføre seg passende.
Det var som å være en betjent. Haydn spiste sammen med kokkene og kammerherrene, ikke med adelsfamilien.
Men jobben ga ham et orkester og et ensemble til rådighet. Han kunne prøve ut ideene sine umiddelbart. Det var et laboratorium for en komponist.
I tretti år bodde Haydn mesteparten av tiden på slottet Esterháza, langt ute på landet. Det var isolert. Han savnet Wien og kona si, som han ikke hadde noe særlig forhold til. Men fyrsten elsket musikk og ga Haydn frihet til å eksperimentere.
Haydn skrev senere: "Jeg var tvunget til å bli original."
Det ulykkelige ekteskapet
Haydn hadde ikke hatt et lykkelig ekteskap. Han giftet seg i 1760 med Maria Anna Keller, datteren til en frisør. Hun var tre år eldre enn ham. Ekteskapet var fra starten av vanskelig.
Maria Anna hadde ingen interesse for musikk. Hun klippet opp manuskriptene hans for å bruke papiret til hårruller og bakepapir. Hun var religiøs og ga bort store summer til kirken uten å spørre ham.
De fikk ingen barn. Haydn tilbrakte mesteparten av livet borte fra henne, på slottet Esterháza.
Haydn var kjent for sitt gode humør. Vennene beskrev ham som munter og varm. Han fortalte vitser og likte selskap. Men han hadde også en melankolsk side, som kom frem i de langsomme satsene i musikken hans.
Luigia Polzelli
På slottet Esterháza møtte han en italiensk mezzosopran som forandret livet hans.
I 1779 ble Luigia Polzelli ansatt ved hoff-operaen. Hun var tjueni år gammel, gift med en fiolinist som også jobbet der. Hun hadde to små sønner. Haydn var førtisju.
De ble nært knyttet til hverandre. Hun sang i operaene han komponerte. De tilbrakte tid sammen når fyrsten ikke trengte dem. Luigia var livlig og temperamentsfull, helt annerledes enn Haydns kone.
Luigias ektemann døde i 1780. Haydn hjalp henne økonomisk de neste årene. Han skrev brev der han kalte henne "Polzelina" og signerte med "din mest trofaste."
Mange mener at Luigias yngste sønn, Antonio, født i 1783, var Haydns barn. Det ble aldri bekreftet, men Haydn tok seg av gutten som om han var hans egen. Han betalte for utdannelsen og hjalp ham med jobb senere.
Da Haydn reiste til London i 1791, ble Luigia igjen i Wien. Forholdet kjølnet gradvis. Han sendte fortsatt penger, men brevene ble færre.
Læreår på slottet
Isolasjonen på Esterháza var tung, men den ga Haydn noe uvurderlig: tid og rom til å utvikle seg som komponist. Han hadde orkester og musikere til rådighet hver dag. Han kunne prøve og feile, eksperimentere med former og harmonier.
Det var på Esterháza han skrev sine første strykekvartetter. Han hadde skrevet slike verk siden 1750-tallet, men det var i disse årene han virkelig utviklet formen. Fra enkle underholdning stykker til komplekse komposisjoner der alle fire instrumentene hadde likeverdige stemmer.
Hver morgen sto han opp klokken seks-tretti, kledde seg i parykk og beste klær før han satte seg ved skrivebordet. Han sa selv at han ikke kunne komponere ordentlig uten å være velkledd. Det var som om parykken og den fine jakken hjalp tankene.
Fyrsten ga ham frihet, men også forventninger. Haydn leverte. År etter år komponerte han symfonier, operaer, kammermusikk og kirkemusikk. Han ble kjent langt utenfor Ungarn. Musikkentusiaster fra hele Europa besøkte Esterháza for å høre musikken hans.
Men etter tretti år skulle alt forandre seg.
I 1790 døde fyrst Nikolaus Esterházy. Den nye arvingen hadde liten interesse for musikk og la ned orkesteret. Haydn fikk beholde lønnen, men var plutselig uten daglige oppgaver.
Han var femtiåtte år, og flyttet til Wien. For første gang på tre tiår var han en fri mann.