Mozart made in Manchester

Mozart: Horn Concertos med Martin Owen og Manchester Camerata og dirigenten Gábor Takács-Nagy.

Alle fire hornkonsertene Wolfgang Amadeus Mozart skrev, er komponert for én og samme mann. Joseph Leutgeb, en gammel venn fra Salzburg, som hadde flyttet til Wien. Den britiske hornisten Martin Owen har spillt dem inn med Manchester Camerata og dirigenten Gábor Takács-Nagy, i et orkester med et hjem, og en historie, like uvanlig som musikken selv.

En vennskap fullt av fornærmelser

Leutgeb var ikke hvem som helst. Han var en av de beste hornistene i Europa, og Mozart visste nøyaktig hva han kunne få instrumentet til å gjøre. Han skrev musikk som fortsatt regnes som kjernen i hornrepertoaret.

Men vennskapet hadde også en lekende, nesten guttete side. Når musikken ble vanskelig, dukket det opp kommentarer i partituret som ikke var musikalske anvisninger, men fornærmelser. «Anima asini», eselsjel. «Bestia», dyr. Konserten K. 417 har en spottende dedikasjon, der Mozart skriver at han «forbarmer seg over Leutgeb, esel, okse og tosk». I konsert nummer fire skrev han dessuten stemmene i fire ulike blekkfarger, blått, rødt, grønt og svart, uten noen musikalsk grunn. Det er tolket som et forsøk på å forvirre Leutgeb mens han leste notene under fremføring.

Rekkefølgen konsertene ble skrevet i, stemmer heller ikke med nummereringen.

Konserten som kalles nummer én, ble liggende ufullstendig da Mozart døde i 1791. Det var eleven Franz Xaver Süssmayr, mest kjent for å ha fullført Requiem, som senere skrev ferdig sistesatsen.

Fra jaktskog til konsertsal

Hornet Leutgeb spilte, lignet lite på dagens ventilhorn. Det var et naturhorn, et langt, sammenrullet messingrør som bare kunne produsere et begrenset antall naturtoner.

Instrumentets røtter ligger i jakten. På 1600-tallet var hornet først og fremst et jaktredskap, med sin storhetstid ved hoffet til Ludvig XIV i Versailles. Kongen arrangerte storslåtte jaktlag med hester og hunder, en sentral del av hoffkulturen, og jakthornet markerte rang og aristokratisk stil gjennom sine signaler. Jean-Baptiste Lully hentet lyden rett fra jaktscenene og inn i hoffballettene sine på 1660-tallet. Etter hvert fulgte flere komponister etter. Händel brukte horn i Water Music, Haydn skrev hornpartier som krevde en solist, og til slutt kom Mozarts fire konserter.

Problemet var at naturhornet bare kunne spille naturtonene, godt egnet til fanfarer, men ikke til melodier i full forstand. Løsningen kom fra en hornist ved navn Anton Hampel i Dresden, som på midten av 1700-tallet systematiserte en teknikk der høyre hånd stikkes inn i klokken og åpnes eller lukkes gradvis. Håndstopping, ble den kalt. Stoppede toner har en mørkere, litt dempet klang enn de åpne, men teknikken gjorde det plutselig mulig å bruke hornet som soloinstrument.

Blant dem som mestret den nye teknikken best, var Giovanni Punto, Europas mest berømte hornist på slutten av 1700-tallet. Han ble født livegen, og hans føydalherre betalte for hornundervisningen hans. Punto flyktet fra livegenskapet og tok et italiensk kunstnernavn. Han turnerte Europa og møtte Beethoven, som skrev sin Hornsonate i F- dur spesielt for ham. Da de to urfremførte sonaten i Wien, med Punto på horn og Beethoven selv ved klaveret, skal en kritiker ha spurt: «Hvem er denne Beethoven?»

Punto var stjernen i rommet den kvelden.

En musikkhistorisk gåte

Blant medisinere og musikkhistorikere pågår det en diskusjon om Mozarts personlighet, en diskusjon uten fasit. Enkelte peker på det de kaller en tvangsmessig bruk av banneord, en barnslig fascinasjon for kroppsfunksjoner, og beskrivelser av rastløs, nesten hyperaktiv adferd.

Mozarts brev, særlig til faren Leopold og kusinen Maria Anna Thekla, er fulle av det som i dag ville blitt kalt tisse- og promp-humor, med lange utlegninger om kroppsfunksjoner og ordspill langt over datidens grenser for sømmelighet. Samtidige beskrivelser tegner et bilde av en mann som aldri satt stille: han trommet med fingrene, fiklet med gjenstander og skar ansikter. Arbeidsformen kunne være voldsom, som natten han skrev ouverturen til Don Giovanni rett før premieren, etterfulgt av perioder med apati.

Andre forskere peker på noe annet: at Sør-Tyskland og Østerrike på 1700-tallet hadde en mer direkte, mindre snerpete omgang med kroppslige temaer enn den viktorianske tiden som fulgte, og at humoren kan ha vært en motvekt til presset Mozart levde under, som vidunderbarn og senere som frilanskomponist under strenge hoffregler.

Solisten og dirigenten

Martin Owen er en av Europas fremste hornister, og kombinerer en solistkarriere med rollen som solohornist i BBC Symphony Orchestra. Forholdet hans til Mozart har endret seg gjennom en karriere på tretti år. Som ung spilte han ofte i fullt tempo for å skape adrenalin. I dag legger han mer vekt på livserfaring, inkludert kjærlighet, tap og smerte, som han mener er nødvendig for å gjøre konsertene rettferdighet.

Utenom klassisk musikk er Owen en ettertraktet studiomusiker, med over tre hundre film- og TV-lydspor bak seg, blant dem Star Wars, Harry Potter, James Bond og Pirates of the Caribbean. Han har også vært hornist i husbandet til det britiske danseprogrammet Strictly Come Dancing.

Dirigenten Gábor Takács-Nagy har vært kunstnerisk drivkraft i Manchester Camerata siden 2011. Ungareren var i sytten år en av verdens fremste fiolinister som grunnlegger av Takács Quartet, før en håndskade tvang ham til å slutte. I stedet begynte han å dirigere.

Han oppmuntrer musikerne til å lytte til hverandre som om de spilte kvartett, og er kjent for fargerike metaforer under prøver, som å be orkesteret spille «mer som rødvin». Målet med denne innspillingen har vært å fjerne det stive og akademiske, slik Owen selv uttrykker det: å ha med karakter og «råhet som viser at det er et menneske av kjøtt og blod som blåser inn i instrumentet».

Et kloster i Gorton

Manchester Camerata holder til i et gjenreist kloster i Gorton, en av byens fattigste og mest utsatte bydeler, øst i Manchester.

I 1861 kom en liten gruppe belgiske fransiskanermunker til Gorton, invitert av biskopen av Salford. Bydelen vokste raskt, med irske innvandrere som hadde strømmet til Manchester i tiårene etter hungersnøden, og menigheten trengte en kirke. Munkene hadde knapt penger, men henvendte seg likevel til et av datidens mest kjente arkitektfirmaer, familien Pugin. Edward Welby Pugin, sønn av Augustus Pugin, som hadde tegnet interiøret i det britiske parlamentet, fikk oppdraget i 1863. Halvbroren Peter Paul Pugin tegnet senere alterpartiet. Mye av selve byggearbeidet ble utført av munkene selv, med broder Patrick Dalton som byggeleder, en rolle Edward Pugin senere omtalte som «medarkitekt». Kirken sto ferdig i 1872.

I 1989 forlot de siste fransiskanerne klosteret. Bydelen hadde forandret seg, industrien var borte, og bygningen ble stående tom. På 1990-tallet var den i ruiner, med rast tak og manglende glassvinduer. Selv de tolv steinstatuene av fransiskanerhelgener som en gang sto i kirkeskipet, var fjernet og solgt. En lokalhistoriker oppdaget dem ved en tilfeldighet i 1994, oppført som «hageornamenter» i et Sotheby's-katalog, og Manchester kommune kjøpte dem tilbake.

I 1997 havnet klosteret på World Monuments Funds liste over verdens hundre mest truede kulturminner. Samme år kjøpte en gruppe lokale ildsjeler, ledet av Elaine og Paul Griffiths, bygningen for én pund. Paul Griffiths hadde selv vært altergutt der på 1960-tallet.

Restaureringen tok to tiår og kostet seks millioner pund, finansiert blant annet av Heritage Lottery Fund og EU-midler. I 2007 sto klosteret klart igjen, ikke som kirke, men som konsert- og kulturhus for bydelen. Manchester Camerata flyttet inn i 2021 og har siden gjort det til sitt hjem.

Mozart made in Manchester

Hornkonsertene er del av et større prosjekt orkesteret kaller Mozart made in Manchester. I 2016 begynte de å spille inn samtlige av Mozarts klaverkonserter med den franske pianisten Jean-Efflam Bavouzet, en serie som endte med mange utgivelser over åtte år som ble avsluttet i september 2024. The Telegraph beskrev lyden som en energi som «setter musikken i brann», og enkelte kritikere sammenlignet orkesteret med et rockeband. Over to tusen fem hundre mennesker reiste fra Europa, USA og Australia for å høre konsertene, og en fast gruppe stamgjester fra et hotell i Manchester møtte opp til alle elleve konsertene gjennom de åtte årene.

Hornkonsertene med Martin Owen ble neste kapittel i serien. Etter dem følger Mozarts arier med sopranen Ying Fang, og til slutt de siste seks symfoniene.