«Musiques de Cinéma» Laurence Equilbey og Insula Orchestra
De skrev musikken til helt andre anledninger. Vivaldi, Mozart, Purcell, Händel og Pachelbel. Lite ante de at musikken deres, flere hundre år senere, skulle bli lydspor i noen av filmhistoriens mest kjente scener. Laurence Equilbey og Insula Orchestra spiller musikken på periodeinstrumenter, samlet i albumet Musiques de Cinéma.
«Musiques de Cinéma» er et album med barokk- og klassisistisk musikk brukt i film. Den franske dirigenten Laurence Equilbey og Insula Orchestra fremfører verkene på periodeinstrumenter – tarmstrenger, trefløyter og ventilløse horn.
Det er et gjennomgangstema i albumet: komponistene visste ingenting om filmene. Musikken ble skrevet til noe annet – et teaterstykke, en kongelig festlighet, ukentlige konserter på en kafé i Leipzig. Regissørene plukket den opp og satte den i en ny sammenheng. Noen ganger forsterker den det som skjer på skjermen. Andre ganger snur den det på hodet.
Lars von Trier valgte Vivaldis «Cum dederit» fra Nisi Dominus til en scene i Dogville fra 2003. Satsen er en søvnarie – vuggende, dempet, med sordiner på strengene. Teksten er fra Salme 127 og handler om hvile som Guds gave. Von Trier la den over scenen der Nicole Kidmans karakter Grace slår tilbake mot innbyggerne som har utnyttet henne systematisk. Det er ikke hvile. Det er hevn.
David Fincher gjorde noe beslektet med Bachs Air fra orkestersuite nr. 3 i filmen Seven fra 1995. Morgan Freemans detektiv sitter alene på et bibliotek om natten og leser seg gjennom Dante og Chaucer for å forstå en seriemorder. Bachs musikk flyter inn. Det er filmens roligste øyeblikk – det eneste stedet noen puster.
Albumet spenner fra Pachelbel til Mozart. Johann Pachelbel skrev sin Kanon i D-dur rundt 1680. Den forsvant deretter i 250 år – ingen publisering, ingen fremføring. Første innspilling kom i 1968. Robert Redford brukte den i sin regidebut Ordinary People i 1980, et familiedrama om sorg og skyld, og brukte den seks ganger i løpet av filmen. Hver gang markerer den et sammenbrudd.
I den andre enden av tidsskalaen: Wolfgang Amadeus Mozarts Pianokonsert nr. 21 i C-dur, fullført 9. mars 1785. Andantesatsen åpner med dempede strykere alene, ingen solist, bare en melodi over pulserende trioler. Josh Cooley brukte den i Toy Story 4 fra 2019, i sluttscenen der cowboydukken Woody tar farvel med barnerommet for første gang.
Henry Purcell er representert med to verk. Abdelazer fra 1676, opprinnelig skrevet til et teaterstykke om maktkamp og hevn ved et spansk hoff, ble brukt av Wes Anderson i Moonrise Kingdom – en film om en speidergutt og en jente som rømmer fra henholdsvis leir og hjem. The Gordian Knot Untied, skrevet til en komedie om romantiske misforståelser, hentet Robert Benton frem til familiedramaet Kramer vs Kramer på slutten av 1970-tallet.
Georg Friedrich Händel er med to bidrag. Sarabanden i d-moll, opprinnelig skrevet for cembalo alene, ble Stanley Kubricks leitmotiv gjennom hele Barry Lyndon fra 1975 – fremført av strykere, pauker og continuo. Kubrick hadde lett etter barokkmusikk med drama i moderne forstand. Water Music fra 1717, bestilt av Kong Georg I til en festferd på Themsen, ble Peter Weirs valg til Dead Poets Society – over bilder av internatelever som for første gang velger selv.
Antonio Vivaldi er inne to ganger. Konserten for to mandoliner, gjenfunnet i et universitetsbibliotek i Torino i 1926 som del av en samling manuskripter som i dag utgjør rundt 90 prosent av alle bevarte Vivaldi-originaler, brukte Noah Baumbach i While We're Young fra 2015.
Johann Sebastian Bachs Largo fra cembalokonserten i f-moll, skrevet for de ukentlige konsertene han ledet på Café Zimmermann i Leipzig, ble brukt av den israelske regissøren Ari Folman i Waltz with Bashir fra 2008 – en animert dokumentar om hans egne manglende minner fra Libanon-krigen i 1982.
Laurence Equilbey leder Insula Orchestra, et ensemble spesialisert på historisk informert fremføring. På albumet er David Fray solist i Mozart og Justin Taylor på cembalo i Bach.