Nicola Benedetti og albumet Violin Café

Nicola Benedetti ble født i West Kilbride i Skottland i 1987, med en italiensk far og skotsk mor. Hun begynte å spille fiolin som fireåring, og som åtteåring ledet hun National Children's Orchestra of Great Britain. Ti år gammel begynte hun ved den verdensberømte Yehudi Menuhin School i Surrey.

I mai 2004, vant hun BBC Young Musician of the Year, 16 år gammel. Siden har karrieren tatt henne til konsertscener over hele verden. Hun vant Grammy Award for Best Classical Instrumental Solo i 2020, og mottok Queen's Medal for Music i 2017. I 2022 ble hun festivaldirektør for Edinburgh International Festival – den første skotten og den første kvinnen i rollen siden festivalen startet i 1947.

Med alt det i bagasjen valgte Benedetti noe annet da hun planla albumet Violin Café. Ingen stor konsertscene. Hun satte sammen et program for fiolin, gitar, trekkspill og cello. «Den vanlige duoen med fiolin og piano har en formalitet som jeg visste ikke var riktig,» har hun sagt. «Denne besetningen gir en felles samtalende lyd tilpasset en kafé.» Besetningen kom til henne midt på natten.

Fire skotske sanger

Albumet inneholder fire stykker med skotsk tilknytning, og tre av dem fremføres med smallpipes av Brìghde Chaimbeul. Smallpipes er en variant av sekkepipe som er mindre og mykere enn høilandsversjonen de fleste kjenner. Der den store sekkepipa blåses med munnen og er bygd for å høres på en slagmark, pumpes smallpipes med en belg under armen. Lyden er roligere, rundere, tilpasset et rom. Det er et instrument for nærhet.

Det første heter Skye Boat Song, – en romantisk visjon av Bonnie Prince Charlies flukt til øya Skye i 1746, da han flyktet forkledd som kvinne etter nederlaget ved Culloden.

Det andre stykket er Hackey Honey Reel. Rask, roterende, ustoppelig, mens det tredje skotske stykket har en annen og eldre rot. A' Choille Ghruamach betyr «Den dystre skogen» på gælisk, og diktet ble skrevet av John Maclean da han slo seg ned i Nova Scotia i 1819. Det regnes som en av de mest kjente sangene om den skotske emigrasjonen. I teksten beskriver Maclean ensomheten i det fremmede skoglandskapet, tanker som ikke lar seg samle, og det gradvis tapte gæliske språket.

Det fjerde stykket er Farewell to Stromness av Peter Maxwell Davies. Stykket er unikt i klassisk musikk: det ble skrevet som en protest mot en planlagt urangruve på Orknøyene, der komponisten bodde.

Fra Pamplona til Paris – alene

Albumets mest ambisiøse verk er Pablo de Sarasates Carmen-fantasi, fordelt over flere spor. Sarasate komponerte den åtte år etter at Bizets opera ble kjølig mottatt på premieren i Paris i 1875. Kritikerne kalte den umoralsk og vulgær. Bizet døde av hjerteinfarkt tre måneder etter premieren, 36 år gammel. Innen året var omme hadde Carmen erobret hele verden.

Sarasate, som selv var spanjol, gikk rett på de mest spanske delene – Habaneraen og Sigøynerdansen. Hans bakgrunn er verdt å kjenne til: han forlot Pamplona som tolvåring med moren på vei til Paris for å studere. Hun døde på togturen til Frankrike. Selv ble han smittet av kolera. Han ankom alene. Den spanske konsulen tok seg av han til han ble frisk. Han kom inn på konservatoriet og vant førstepremien som syttenåring. Resten av livet tilbragte han på turné, men uansett hvor i verden han befant seg, kom han tilbake til Pamplona hvert eneste år for San Fermin-festivalen. Det ene faste punktet i et liv av evig reising.

I fantasiens andre sats, Lento assai, bærer fiolinen tyngden av en av operaens mørkeste scener: Carmen, Frasquita og Mercedes spår i kortene. De to andre ser kjærlighet og rikdom. Carmen trekker kort etter kort, og hvert eneste viser det samme. Hennes egen død. Hun synger om det uten å svikte. Sarasate lar fiolinen bære tyngden av scenen – ikke drama for sin egen del, bare den lange, langsomme linjen. Skjebnen er avgjort, og musikken bare bekrefter det vi visste.

Arrangøren Stephen Goss har gitt trekkspillet en rolle her som sitter presist. Det er ikke et konsertinstrument som strekker seg oppover. Det er noe jordnært, noe som hører hjemme i en gate, et bakrom, et øyeblikk man ikke kommer seg vekk fra.

Musikerne og turneen

Violin Café sammenfaller med Benedettis første soloturné i hjemlandet på over et tiår, med opptreden på 14 steder i Storbritannia og Irland, blant dem Royal Albert Hall i London, Usher Hall i Edinburgh og National Concert Hall i Dublin.

Ensemblet på albumet består av Samuele Telari på trekkspill og Plínio Fernandes på gitar, samt Thomas Carroll på cello. Fernandes er brasiliansk og Carroll walisisk – en besetning som i seg selv speiler noe av albumets geografiske spennvidde. For de tre skotske gæliske stykkene er det Brìghde Chaimbeul som spiller smallpipes, og for Sarasates Navarra er Benedetti ikke alene: ved siden av henne sitter den unge fiolinisten Yume Fujise.

Arrangørarbeidet er fordelt på flere hender. Stephen Goss har stått for Carmen-fantasien, Wieniawski-polonesen og Navarra. Simon Parkin har arrangert Blochs Prayer og Debussys Beau Soir. Paul Campbell har arrangert Farewell to Stromness og Estrellita av Manuel Ponce, og samarbeidet med Chaimbeul om de to første skotske stykkene. Hacky Honey Reel arrangerte Chaimbeul alene.

Albumet er utgitt på Decca Classics.